Hyperkinetiske forstyrrelser

Pål Zeiner / Bernhard Weidle

Aktuelle diagnoser ICD-10/ Definisjon

F90.0 Forstyrrelser av aktivitet og oppmerksomhet
F90.1 Hyperkinetisk atferdsforstyrrelse
F90.8 Andre hyperkinetiske forstyrrelser
F90.9 Hyperkinetiske forstyrrelser, uspesifisert

F98.9 Andre spesifiserte atferdsforstyrrelser og følelsesmessige forstyrrelser som vanligvis oppstår i barne- og ungdomsalder (som inkluderer oppmerksomhetsforstyrrelse uten hyperaktivitet)

Tilstanden er definert av et karakteristisk mønster med hyperaktivitet, impulsivitet og konsentrasjonsproblemer. Symptomene må være til stede og gi signifikant nedsatt funksjonsnivå i flere situasjoner, f.eks. hjemme og på skolen. Symptomer og nedsatt funksjonsnivå må ha vært til stede før fylte 7 år.

I ICD-10 beskrives kliniske karakteristika for diagnosene under F90, mens det under F98.9 er angitt diagnose oppmerksomhetsforstyrrelse uten hyperaktivitet. Det beskrives også at samtidig forekomst av språkvansker, lærevansker og motoriske vansker er hyppig og skal registreres atskilt, men ikke være en del av diagnosen hyperkinetisk forstyrrelse. Hvis pasienten samtidig fyller diagnosekriteriene for atferdsforstyrrelse, uansett type (F91), skal diagnosen F90.1 benyttes.

Ved diagnostisering i spesialisthelsetjenesten i Norge skal ICD-10 kategoriene brukes, men myndighetene har gitt mulighet for at diagnose AD/HD basert på kriteriene fra DSM-5 kan brukes, fordi de fleste vitenskapelige studier klassifiserer diagnosen etter DSM-systemet. Den diagnostiske betegnelse Attention-Deficit / Hyperactivity Disorder, forkortet AD/HD, fra DSM-5 (APA 2013) subklassifiseres i:

  • "Combined presentation"
  • "Predominantly Inattentive presentation"
  • "Predominantly Hyperactive-Impulsive presentation"

I DSM-5 beskrives 9 symptomkriterier på ”inattention”, hvorav minst 6 må være til stede i mer enn 6 måneder for diagnosen AD/HD Predominantly Inattentive presentation. For ungdom over 17 år og voksne er det krav om minst 5 symptomkriterier til stede.

DSM-5 har 6 symptomkriterier på ”hyperactivity” og 3 på ”impulsivity” hvorav 6 må være til stede i mer enn 6 måneder for diagnosen AD/HD Predominantly Hyperactive-Impulsive presentation. . For ungdom over 17 år og voksne er det krav om minst 5 symptomkriterier til stede.

For diagnose AD/HD Combined presentation kreves at minst 6 symptomkriterier (5 for 17 år og eldre) for ”inattention” og minst 6 (5 for 17 år og eldre) for ”hyperactivity/impulsivity”er til stede.

Som i ICD 10 må noen symptomer være til stede i flere situasjoner (f.eks. hjemme og på skolen), ha startet og gitt nedsatt funksjonsnivå før fylte 12 år og virke negativt inn på sosial, akademisk eller yrkesmessig fungering.

Også ICD 10 har en kategori for oppmerksomhetsforstyrrelse uten hyperaktivitet (F98.9). Denne kategorien dekker imidlertid også helt andre diagnoser som ikke har noe med oppmerksomhetsforstyrrelse å gjøre og oppleves derfor som mindre egnet.

I og med at nesten alle forskningsresultater er basert på studier som har anvendt begrepet AD/HD (eller ADHD), brukes i den videre teksten AD/HD som fellesbetegnelse for Hyperkinetisk forstyrrelse og AD/HD.

Generelt om tilstanden / Årsaksforhold

Etiologiske studier har vist at flere ulike faktorer sammen kan føre til utvikling av AD/HD.

  • Familie-, adopsjons- og tvillingundersøkelser har vist at genetiske faktorer forklarer en stor del av symptomene på gruppenivå (Faraone 2005), men at dette har mindre forklaringsverdi for hver enkelt pasient.
  • Flere studier har identifisert påvirkninger under svangerskapet (bl.a. alkohol, tobakk), fødselskomplikasjoner (bl.a. alvorlig prematuritet med cerebrale blødninger) eller skader oppstått etter fødselen som risikofaktorer for å utvikle AD/HD-symptomer.
  • Det er påvist assosiasjon mellom molekylærgenetisk avvik i mange typer reseptorer i hjernen og diagnose AD/HD, samt avvikende blodgjennomstrømningsmønster i ulike deler av hjernen, hos noen av pasientene med diagnose AD/HD.
  • Det er mange ulike teorier om kognitive avvik som kan forklare symptomer på AD/HD. Sannsynligvis forekommer ulike subtyper av avvik i hjernens fungering. Noen av de mest omtalte modellene inkluderer nedsatt evne til å stoppe og hemme seg selv (disinhibisjon), forstyrret tidsoppfatning, sent psykomotorisk tempo, nedsatt eller avvikende funksjon i arbeidsminnet (working memory) og nedsatt respons på forsterkere av læring.

Det er så stor heterogenitet i symptombilde, alvorlighetsgrad og forekomst av andre samtidige vansker ved AD/HD at det ikke vil være én forståelsesmodell som passer for alle pasienter.

Forekomst

Tall for forekomst av AD/HD varierer avhengig blant annet av diagnosedefinisjon, vurdering av funksjonssvikt, kjønn og alder på utvalg. De fleste studier av barn og ungdom angir en forekomst i skolealder på 1 – 2 % når kriterier for Hyperkinetisk forstyrrelser benyttes og på rundt 5 % når kriterier for AD/HD benyttes (SHDir 2009).

Ut fra stor variabilitet av atferden i førskolealder er det vanligvis mer usikkert å diagnostisere AD/HD hos barn yngre enn 4 – 5 år. Diagnosen stilles hyppigst i løpet av de første årene på skolen. I kliniske utvalg er det klar overvekt av gutter med kjønnsratio fra 2:1 til 9:1.

Differensialdiagnoser / komorbiditet

Hyperaktivitet og konsentrasjonsvansker er hyppige symptomer som forekommer ved svært mange psykiatriske og somatiske sykdommer, samt ved ulike psykososiale belastninger i familien. I tillegg viser forskningsstudier at rundt 2/3 av pasienter med AD/HD har én eller flere komorbide lidelser. Kartlegging av mulige differensialdiagnostiske og komorbide tilstander er derfor nødvendig. Utredningen må avklare om det er andre diagnoser enn AD/HD som er bedre forklaringer på barnets/ungdommens tilstand (differensialdiagnose), eller om det foreligger andre diagnoser i tillegg til AD/HD (komorbid diagnose).

De vanligste komorbide psykiatriske tilstandene ved AD/HD hos barn er:

  • Atferdsforstyrrelse
  • Ulike angstlidelser
  • Tics
  • Depresjon, hovedsakelig hos ungdom
  • Kognitive vansker (redusert evnenivå), språkproblemer, spesifikke lærevansker
  • Gjennomgripende utviklingsforstyrrelser/autismespekterforstyrrelser

De samme tilstander må også vurderes som mulig differensialdiagnose. I tillegg må det vurderes om eventuelle somatiske sykdommer (for eksempel epilepsi og nevrologiske sykdommer) eller psykososiale belastninger er å betrakte som bedre forklaringer på pasientens symptomer eller finnes samtidig med AD/HD.

Utredning

Diagnosen baserer seg på atferdskarakteristika hos barnet/ungdommen over tid hjemme, i barnehage/på skole og andre steder. I tillegg til kartlegging av symptomer, varighet, utbredelse og startalder i forhold til AD/HD, må differensialdiagnostiske tilstander og komorbide lidelser avklares.
Omfang av kartlegging vil variere avhengig av hvilke informasjoner som allerede finnes i henvisningen, alder og kompleksitet ved tilstanden, differensialdiagnoser og komorbiditet.
Aktuell kartlegging/kartleggingsinstrumenter er:

  • Generelle anamnestiske opplysninger, særlig med vekt på psykomotorisk utvikling, somatisk helse og symptomutvikling over tid.
  • Informasjonsinnhenting fra skolen, og vurdering av språk, lesing/skriving/regning og andre skolerelaterte ferdigheter, ev. pedagogisk observasjon
  • Semistrukturert diagnostisk  intervju for kartlegging av symptomer, varighet, start, utbredelse og betydning for fungering. Det mest brukte er Schedule for Affective Disorders and Schizophrenia (Kiddie-SADS), men også andre er tilgjengelige.
  • Spørreskjemaer som kan gi en god oversikt over symptomer slik ulike informanter beskriver det, inklusive barnet/ungdommen selv, foreldre og lærere/førskolelærere. Blant aktuelle skjemaer er:
    • Generelle:
      • Strength and Difficulties Questionnaire (SDQ), eventuelt I kombinasjon med The Development and Well-Being Assessment (DAWBA) med egne moduler for barnet/ungdommen, foreldre og lærere.
      • Child Behaviour Checklist (CBCL), Teacher Report Form (TRF) og eventuelt Youth Self Report (YSR)
      • Child Symptom Inventory (CSI) / Early Child Inventory (ECI)
    • Spesifikke for AD/HD:
      • ADHD Rating Scale
      • Conners Rating Scale
  • Vurdering av kognitiv evne ved bruk av formelle tester, f.eks. WISC.
  • Testing av oppmerksomhet og annet ved nevropsykologiske tester, for eksempel Continuous Performance Test(CPT).
  • Somatisk undersøkelse, hvis ikke gjort hos henvisende lege eller annen lege

Behandling

Det er vanligvis fornuftig å sette opp en behandlingsplan hvor en forsøker systematisk å vurdere effektene av de ulike elementene i behandlingen (SHDir 2009). Tilstanden viser relativt høy stabilitet over tid. Det bør derfor planlegges oppfølging over flere år, oftest i samarbeid med primærhelsetjenesten, skole, PP-tjeneste og ev. andre instanser.

Innhold i et behandlingsprogram vil variere ut fra alder, alvorlighetsgrad, komorbiditet og eventuelle andre samtidige vansker. Informasjon og tilrettelegging hjemme og i barnehage/på skole vil være aktuelt for alle. Ved lette til moderate vansker anbefales å starte med informasjon og opplæringsprogrammer for foreldre, mens en ved moderate til alvorlige vansker vil supplere med andre tiltak.

Metastudier av mange av de behandlinger som har vært prøvd ut ved AD/HD, konkluderer med at den samlede behandlingseffekt er svært liten. Det er også stor spredning i effektene av behandlingene. Dette indikerer at valg av behandling må gjøres ut fra både diagnose og en vurdering av de funksjonsvansker barnet/ungdommen har, så som vansker med arbeidsminnet, vansker med tidsoppfatning, vansker med psykomotorisk tempo og annet.

En grundig kartlegging av funksjonsvanskene vil sannsynligvis være det beste hjelpemiddel for å sette opp behandlingsplanen. 

Informasjon/psykoedukasjon

Alle som har med barnet/ungdommen å gjøre i hverdagen bør ha informasjon om tilstanden og behandlingsmuligheter. Det bør særlig legges vekt på grundig informasjon til foreldre og kontaktperson på skole/i barnehage. Barnet/ungdommen selv bør i størst mulig grad få direkte informasjon om sine vanskeligheter og sine sterke sider. Studier har vist at systematisk psykoedukasjon over tid er nødvendig for at øvrig behandling skal gjennomføres etter oppsatt plan.

Pasientforeningen, ADHD Norge, vil kunne hjelpe mange både med informasjon, kurs, møter og andre tiltak (for eksempel fritidsaktiviteter) som ivaretar den enkelte pasient og familien.

Programmer for å avhjelpe atferdsvansker

Mer enn 50 % av barn og ungdom med AD/HD har samtidige en atferdsforstyrrelse. Ulike programmer for å redusere atferdsvansker har blitt utviklet for forskjellige alderstrinn. Disse programmene går systematisk gjennom forståelse av atferdsvansker, forsterkning av ønsket atferd samt tiltak for å forhindre episoder med opposisjonell atferd og fastlåst uheldig samspill med omsorgspersoner.

I Norge har følgende programmer blitt utprøvd:

  • ”De utrolige årene” (Webster-Stratton) er et program for førskolebarn med atferdsvansker med tilbud til både barna, foreldre og førskolelærere. I en norsk studie er det vist at barn med samtidig AD/HD viser bedring, men vil kunne ha behov for tilpasset program med tettere oppfølging fra foreldre/førskolelærer (deutroligearene.no).
  • ”Parent Mangement Training (PMT)” for barn i skolealder, vanligvis opp til 12 år, er et program for foreldre som også inkluderer sesjoner for lærere. En norsk studie har vist at barn med atferdsforstyrrelse med og uten AD/HD har samme effekt av behandlingen. Studien viste bedring av atferdsvansker hjemme, bedre sosial fungering på skolen og at effekten var størst når barnet var under 8 år (atferdssenteret.no).
  • ”Multisystemic Therapy (MST)” som er utviklet for ungdom med alvorlige atferdsforstyrrelser har vært utprøvd systematisk i Norge. I studien ble det ikke gjort systematisk diagnostisering slik at en ikke vet om ungdom med AD/HD har mer eller mindre nytte av slik behandling. Ungdom i studien bedret sin sosiale kompetanse, men viste ikke signifikant mindre atferdsvansker (atferdssenteret.no).

Studier har vist at det ved AD/HD bør gjøres modifikasjoner av programmene slik at foreldre hjelpes til tettere oppfølging på grunn av barnets vansker med oppmerksomhet og impulsivitet

Spesialpedagogiske tiltak

En stor andel av barn og ungdom med AD/HD vil trenge ekstra hjelp i barnehage/på skole. Bistand vil kunne være aktuelt i forhold til hyperaktivitet, impulsivitet, konsentrasjonsvansker, lærevansker eller komorbide vansker. Tilrettelegging gjennomføres vanligvis i samarbeid mellom barn/ungdom, foreldre, skole og PP-tjenesten. Spesialisthelsetjenesten vil bidra med råd og veiledning i forhold til tilpasningene hjemme/på skolen/i barnehagen ved behov.

Medikamentell behandling

Medikamenter som har indikasjon AD/HD er sentralstimulerende midler, guanfasin og atomoksetin.

Medikamentene har først og fremst effekt på primærsymptomene impulsivitet, hyperaktivitet og konsentrasjonsproblemer. Sekundærproblemer som atferdsvansker vil ofte også bedres noe ved medikamentrespons (aacap.org).

I korttidsstudier viser rundt 55 - 75 % av barn/ungdom med Hyperkinetisk forstyrrelse/ AD/HD respons på sentralstimulerende midler (metylfenidat og amfetamin). Tilsvarende tall for atomoksetin og guanfasin er 55 – 69 %. Det har vært vanskelig å finne sikre prediktorer for respons på medikamentell behandling.

De mest aktuelle medikamentene er (SLV 2016):

Generisk navn Handelsnavn Formulering
Metylfenidat Ritalin® tabletter 10 mg
  Medikinet® tabletter 5, 10 og 20 mg
Metylfenidat Ritalin kapsler m/ modifisert frisetting®
10, 20, 30, 40 og 60 mg
  Equasym Depot kapsler® 10, 20 og 30 mg
  Medkinet depotkapsler® 5, 10, 20, 30, 40, 50 og 60 mg
Metylfenidat Concerta depottabletter® 18, 27, 36 og 54 mg
  Methylphenidate Sandoz depottabletter® 18, 27, 36 og 54 mg
Racemisk amfetamin Racemisk amfetamin tabl.® 5 mg
Deksamfetamin Attentin® 5 mg
  Dexamphetamine EssPharm® Mikstur 1 mg/ml
Lis-deksamfetamin Elvanse kapsler® 30, 50 og 70 mg
Atomoksetin Strattera kapsler® 10, 18, 25, 40, 60, 80 og 100 mg
  Strattera mikstur® Mikstur 4 mg/ml
Guanfasin Intuniv depottabletter® 1, 2, 3 og 4 mg

Effekter av medikamentene prøves ut systematisk over noen uker. Selv om effektene av sentralstimulerende midler vanligvis kommer umiddelbart, vil en utprøvingsperiode på 3 – 4 uker gi bedre vurderinger av responsmønster. Effektene av atomoksetin og guanfasin kommer mer gradvis slik at utprøvingstid på opptil 8 – 12 uker eller mer kan være nødvendig. Før utprøving gjøres undersøkelse av høyde, vekt, blodtrykk og puls, samt generell medisinsk vurdering i forhold til mulige risikofaktorer.  Dersom det foreligger kardiale risikofaktorer som forekomst av alvorlig hjerte- og kar sykdom i familien, tilfeller av plutselig hjertedød hos yngre familiemedlemmer eller unormale funn ved hjerteundersøkelser av barnet anbefales henvisning til kardiologisk utredning.

Sentralstimulerende midler

Valg av medikament vil blant annet avhenge av alder, vekt, annen samtidig lidelse og eventuelle andre medisinske forhold. For noen medikamenter er det angitt at de har indikasjon der sentralstimulerende middel/metylfenidat ikke kan brukes eller ikke har gitt tilstrekkelig effekt. Det er ofte aktuelt å starte opp med døgndose på metylfenidat på rundt 0,5 mg/kg. Den endelige dosering av sentralstimulerende midler baseres på vurdering av kliniske effekter. Europeiske retningslinjer anbefaler en dosering mellom 0,5 og 1,3 mg/kg/dag av metylfenidat. De ulike styrker og virkningsprofiler av depotpreparatene tillater å tilpasse behandlingen til pasientens og familiens individuelle behov.

Den vanligste bivirkningen ved utprøving/behandling med sentralstimulerende middel er nedsatt matlyst. Hos noen sees derfor redusert vektøkning den første tiden. Mange erfarer normalisering av matlysten ved langtidsbehandling. Andre bivirkninger er innsovningsvansker, palpitasjoner og lett forhøyelse av puls og blodtrykk. Irritabilitet, emosjonell labilitet og økning av tics kan også opptre. Andre sjeldne bivirkninger kan forekomme. Signifikante bivirkninger forekommer oftere hos yngre barn sammenliknet med ungdom. Data antyder noe nedsatt lengdevekst hos barn ved behandling over flere år, men studier så langt viser ikke redusert slutthøyde i voksen alder. Behandling med sentralstimulerende legemidler gir ikke økt risiko for senere stoffmisbruk.

Atomoksetin:

Studier viser at dosering på 1,2 mg/kg/døgn eller mer er nødvendig for kliniske effekter. Utprøving gjøres med start på 0,5 mg/kg/døgn med gradvis opptrapping til 1,2 mg/kg/døgn. Enkelte studier av barn/ungdom med AD/HD og opposisjonell atferdsforstyrrelse viser at doser på 1,4 mg/kg/døgn er mer effektiv.

De vanlige bivirkninger ved behandling med atomoksetin er nedsatt appetitt, kvalme og tretthet. Hodepine, irritabilitet og hudutslett er også beskrevet. Lett økning av hjertefrekvens og blodtrykk er vanlig. Ved vedvarende kvalme eller tretthet kan en forsøke å dele døgndosen i én morgen- og én kveldsdose eller dosere alt om kvelden. Atomoksetin har i svært sjeldne tilfeller gitt bivirkninger i form av unormale leverfunksjonsprøver og hepatitt.

Guanfasin

Anbefalt startdose 1 mg 1 gang daglig. Dosen kan justeres i trinn på høyst 1 mg/uke. Anbefalt vedlikeholdsdose 0,05-0,12 mg/kg/dag. Det brukes eget skjema for dosetitrering hos barn 6 – 12 år. Magesmerter, hodepine og tretthet angis som de vanligst forekommende bivirkningene.
Langtidsbehandling

I den amerikanske behandlingsstudien MTA er det påvist at optimalisert medikamentell behandling med sentralstimulerende middel over en periode på 14 måneder ga signifikant bedring av hyperaktivitet, impulsivitet, konsentrasjonsproblemer, sosial fungering og visse skoleprestasjoner. Imidlertid viser oppfølging av deltagere i MTA-studien 3 og 8 år etter avslutning at det ikke er signifikante effekter av den medikamentelle behandling over lengre tid på gruppenivå. Dette er i tråd med andre studer av medikamentell behandling over år. I dette ligger det at noen mister effekten av medikamentet over tid, mens noen sannsynligvis kan ha klare positive effekter over år. Det er derfor nødvendig med systematisk og jevnlig evaluering av virkninger og bivirkninger hos pasienter på langtidsbehandling.

Ved langtidsbehandling med medikamenter skal regelmessig oppfølging gjennomføres. Medikamentbruk, virkninger og bivirkninger skal systematisk evalueres. I tillegg til generell medisinsk vurdering bør høyde, vekt, blodtrykk og puls måles. Dersom det er usikkerhet omkring effekter/bivirkninger, kan en seponeringsperiode være indisert.

I ungdomstiden avtar foreldrenes tilsyn, samtidig som ungdommene har økt tilgang til potensielle farer. Foreldrenes muligheter for å påvirke minker. Tema medisinering kan bli en ”kampsak” i ungdommenes selvstendighetsutvikling, der de ikke ønsker å gjøre eller bruke noe som skiller dem ut fra jevnaldergruppen. Overføring av ansvar for medisinering til ungdommene og tidlig inkludering i beslutningsprosesser er derfor viktig. Ungdommenes bekymringer og synspunkter må tas alvorlig og man må være en kompetent og troverdig rådgiver.

Når behandling overføres fastlege, bør det rådes til:

  • Bestille time minst 1 x årlig for rutinekontroll
  • Oppfølging av virkninger og bivirkninger, ev. behov for doseendring
  • Behov for oppdaterte opplysninger fra skole til konsultasjon hos lege
  • Legeundersøkelse (høyde, vekt, puls, blodtrykk)
  • Rehenvisning tilbake til BUP ved behov.

Andre behandlinger

Ulike andre behandlingsmetoder for AD/HD har vært studert i kontrollerte studier. Metastudier viser stor variasjon i resultater slik at det ikke er klare funn i forhold til generell indikasjon for disse behandlingene. En bredere omtale er gitt i «ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse – Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging» helsedirektoratet.no.

Fra funn fra studier og behandlinger under utprøving kan nevnes:

  • Nevrofeedback: Én norsk studie av barn med AD/HD har vist signifikant bedring av nevrofeedback alene eller kombinasjon med medikamentell behandling, mens en annen norsk studie ikke har påvist signifikante effekter.
  • Trening av arbeidsminne ved bruk av Cogmed har vist signifikante bedringer av testresultater og atferd i flere studier, mens en norsk studie ikke fant signifikante endringer verken av testresultater eller AD/HD-symptomer. Det er uavklart om trening av arbeidsminne hos barn/ungdom hvor det er påvist signifikante vansker med arbeidsminnet, kan vise signifikante endringer.
  • Ernæringsmessige tiltak (bl.a. tilførsel av mineraler, vitaminer og annet, fjerning av næringsmidler i kosten og annet). De mest omtalte ernæringsmessige tiltak de senere år har vært forsøk med tilførsel av omega-3- og omega 6-fettsyrer. Metastudier har ikke vist signifikante positive effekter verken på AD/HD-symptomer eller på testresultater.
  • Kognitiv atferdsterapi (inviduell- og gruppebehandling) og andre individualterapeutiske metoder. Gruppebehandling basert på metoder fra kognitiv terapi for å bedre ferdigheter for effektiv selvorganisering har vist seg å være effektiv hos voksne. Slike CBT- baserte tilnærminger er også under utprøvning hos barn og ungdom.

Trygdestønader/ sosiale hjelpe- og støttetiltak

Informasjon om at det kan være aktuelt for foreldre å søke grunnstønad og/eller hjelpestønad ved mer alvorlig klinisk tilstand bør gis.

Andre støtte- og avlastningstiltak som støttekontakt, weekendhjem og liknende kan også være aktuelt. For barn/ungdom med omfattende vansker med behov for mange hjelpetiltak samtidig bør det settes opp Individuell plan.

Behandling av komorbide tilstander

Ved komorbide tilstander må en vurdere om det skal settes i gang spesifikke behandlingstiltak for tilleggslidelsene. Den empiriske kunnskap om behandling av flere samtidige lidelser er begrenset, men funn så langt indikerer at hver enkelt tilstand kan i utgangspunktet behandles etter generelle prinsipper. Unntaket er noen av programmene for behandling av atferdsvansker (se dette).

Prognose

Hyperaktiviteten reduseres hos mange barn i løpet av utviklingen. Andre ledsagende problemer, f.eks. lette motoriske dysfunksjoner vil også avta. Oppmerksomhetsproblemer og impulsivitet vil vedvare hos ganske mange. Hos ungdom beskrives ikke sjelden skiftninger mellom hyperaktivitet og hypoaktivitet. Tilstedeværelse av komorbide tilstander vil i stor grad påvirke det kliniske bildet over tid.

I og med at de diagnostiske kriteriene for AD/HD ikke er godt tilpasset for voksne, er det varierende data om kontinuitet fra barnealder via ungdomstid til voksen alder. Funn indikerer at rundt 50 % fortsatt fyller diagnosekriteriene i voksen alder, mens 25 – 40 % har fortsatt symptomer som gir funksjonsvansker, men ikke i tilstrekkelig grad for å fylle diagnosekriteriene.

Referanser/linker

  1. American Academy of Child and Adolescent Psychiatry practice parameters - aacap.org
  2. American Psychiatric Association. (2000) Diagnostic and statistical manual of mental disorders. DSM-IV-TR. Washington DC: Author.
  3. Barkley RA.(2006). Attention-Deficit Hyperactivity Disorder: A handbook for diagnosis and treatment. New York: Guilford Press.
  4. Interesseorganisasjonen ADHD Norge – adhdnorge.no
  5. Preschool ADHD Treatment Study (PATS): nimh.nih.gov
  6. Programmer for bedring av atferd: atferdssenteret.no og deutroligearene.no
  7. Helsedirektoratet: ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse – Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging helsedirektoratet.no
  8. Statens legemiddelverk – legemiddelverket.no
  9. Taylor, E et al. (2004): European clinical guidelines for hyperkinetic disorder -- first upgrade. Eur Child Adolesc Psychiatry;13 Suppl 1:I7-30.
  10. The Multimodal Treatment Study of Children with ADHD (MTA): nimh.nih.gov
  11. The National Institute for Health and Clinical Excellence guidelines – nice.org.uk

© Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening 2016